Nintendos konsoller har for meg alltid vært tett forbundet med deres egne fargerike og velspillende plattformspill. I begge de forrige generasjonene ventet jeg med å kjøpe konsollene til Nintendo hadde fått ut henholdsvis Super Mario 3D World og Odyssey. For meg er det med andre ord noe som virkelig hører med en Nintendo-konsoll.
Det var ikke mye ekstra venting som skulle til denne gangen, for nå har også Switch 2 fått sitt eget plattformspill. Noen var kanskje skuffet over at det ble ape i stedet for rørlegger på coveret denne gangen, men den skuffelsen er det i så fall bare å sette pent til side – Donkey Kong Bananza viser seg å være plattformspill av rang.
Banansamlemani
Dette er det første helt nye Donkey Kong-spillet på over 10 år, og når det kommer til 3D-spill har faktisk ikke Nintendo-apen figurert noe særlig siden Donkey Kong 64 i 1999. Noen ting har endret seg siden den gangen, men målet er ganske gjenkjennelig – du må samle bananer.
Mange bananer.
I sjangertro stil må du hoppe, slå, pusle og klatre deg gjennom en rekke verdener med forskjellig tema. Du har tropiske verdener, en ørkenverden, en vinterverden, og masse annet snadder. Målet er å komme deg inn til planetkjernen, og samle så mye «banandium» du kan i et kappløp med den onde apekatten Void Kong.
Historien er nok et ganske kjent opplegg for dem som har spilt et plattformspill eller ti, men det var gøy å få et lite innblikk i bakgrunnshistorien Donkey Kong og Pauline. Sistnevnte hadde en fin liten rolle i Super Mario Odyssey, og her blir vi litt mer kjent med henne.
Faktisk foregår historien som en slags forløper til Odyssey. Jeg må innrømme at jeg er litt usikker på hvordan dette egentlig passer inn i Donkey Kong-tidslinjen, men akkurat den jobben lar jeg noen andre finne ut av. Hovedsaken for denne historien er at den er en ganske sjarmerende, og i vanlig Nintendo-stil gjør den ikke så veldig mye ut av seg mesteparten av tiden – noe som egentlig er helt greit.
Brettene i spillet er delt opp som forskjellige lag under bakken, så hver gang du er ferdig med et område reiser du lengre inn mot planetkjernen. Det er en artig vri på «verden»-oppsettet man kjenner fra tidligere spill. Men prikken over i-en denne gangen er hva du kan gjøre med selve verdenene.
I likhet med spill som Teardown består så og si alt av terreng og bygninger av «voxler», en type små kuber som blir til mange småbiter når du ødelegger dem. I praksis betyr det at store deler av miljøene kan bankes, sprenges og endres i en grad få andre spill lar deg gjøre. Jeg var litt småspent på hvordan dette kunne fungere bra i et plattformspill, som tross alt pleier å ha en ganske fast struktur, selv i mer åpne spill.
Åpne opplevelser er én ting, men å få et plattformspill til å henge godt sammen i en verden som bokstavelig talt ikke henger særlig godt sammen, det høres utfordrende ut for meg. Den usikkerheten tok jeg med meg inn i opplæringsbrettet, hvor det var litt vanskelig å få begrep om hva slags spill dette egentlig skulle være de første minuttene.
Terrengdeformeringen er litt utenom det vanlige, og siden det er en ganske unik mekanisme, må man venne seg litt til hvordan man skal tenke. Så snart opplæringen var unnagjort, og det første skikkelige brettet sparket i gang, var jeg derimot umiddelbart overbevist om at dette er bra saker.
Sitter i fingerspissene
De store åpne områdene er stappfulle av ting å gjøre. De har personlighet, morsomme fiender, og en hel haug av forskjellige oppgaver å løse. Hver gang du samler en banan, spiller det for eksempel en liten animasjon, i samme gate som sånne samlemani-spill pleier å gjøre. Selv om det minner om tidligere spill vil jeg likevel skryte litt av stemmearbeidet til personen som sier «Oh, banana!» hver gang du plukker opp en ny banan. Det blir faktisk ikke gammelt samme hvor mange ganger man hører det.
Musikken som akkompagnerer brettene gjør en veldig god jobb med å fange den herlige stemningen man forbinder med Donkey Kong-serien, med referanser til både Grant Kirkhope og David Wise sine nydelige melodier fra tidligere spill i serien og noen overraskende hardtslåene nye låter. Jeg er mektig imponert over hele presentasjonen, både hvordan spillet ser og høres ut.
Presentasjon er viktig for identiteten til denne typen spill, men det som virkelig teller er selvfølgelig hvordan selve spillingen sitter, og her treffer Bananza virkelig innertier. Alt av bevegelse i spillet føles helt nydelig i aksjon, og det er gøy å se hvordan ting flakser av gårde mens du herjer rundt. Det er langt fra det mest utfordrende spillet i serien, men alt du gjør føles finslipt og riktig.
Du har med deg Pauline gjennom hele spillet, og sangstemmen hennes brukes til å aktivere de nye superkreftene til Donkey Kong, og gå i såkalt «bananza»-modus, som dukker opp i flere forskjellige former på de mange brettene. Den vanlige gorillavarianten av kreftene gir deg for eksempel kraftigere angrep, mens zebra-varianten lar deg sprinte over plattformer du ellers ville falt gjennom.
Det er veldig nyttige krefter, og jeg liker godt hvordan sangene til Pauline sparker i gang når du transformerer deg.
Jeg fikk også veldig sansen for ekstrautfordringene som dukker opp med jevne mellomrom. Du kan bryne deg på alt fra retro-brett som ser litt ut som Donkey Kong Country, kamputfordringer hvor du må bekjempe alle fiendene på brettet før tiden renner ut, og selvfølgelig rene plattformprøvelser.
Måten utfordringene er spredd utover brettene kan minne litt om «shrines» fra de nyeste Zelda-spillene, som jeg elsket å holde på med i de spillene. De er helt valgfrie å bryne seg på, men gir deg noen fine små avbrekk hvis du ønsker det.
Ambisiøst og krevende
De hektiske kampene kan være et skikkelig angrep mot sansene til tider, med partikkeleffekter, heftig musikk og fargerike eksplosjoner over hele skjermen. Jeg skjønner godt at dette ble vanskelig å få til på den første Switch-konsollen, som faktisk var den opprinnelige planen.
Dessverre medfører disse tettpakkede sekvensene også at ytelsen får seg en kraftig smell innimellom, tidvis så ille at spillet faller ned til 30 bilder i sekundet. Jevnt over flyter spillet ganske så glatt, men unntakene dukker stadig opp. Dette er ikke et sånt tilfelle hvor det er vanskelig å merke ytelseshoppene, de er såpass markante at de fleste spillere i det minste vil merke at det sliter litt.
I det store bildet var ikke dette noe som plaget meg spesielt mye i min gjennomspiling, selv om det er litt kjedelig at vi allerede støter borti ytelsesproblemer så tidlig i konsollgenerasjonen. Med det sagt er det jo gøy å se Nintendo gjøre morsomme nye ting med systemer, og at de tøyer strikken så hardt at konsollen nesten ikke henger med.
Det hadde selvfølgelig vært bedre om det var mulig å få til alt de gjør uten store fall i bildefrekvens, men hvis det er prisen vi betaler for å la Nintendo eksperimentere mer, så var det verdt det for meg i dette tilfellet. Det er veldig morsomt å leke med verdenen i dette spillet.
Konklusjon
Så fort spillet kom skikkelig i gang var jeg aldeles hektet, og hver eneste av de drøyt 20 timene jeg brukte på spillet hadde noe moro ved seg. Jeg elsker at Nintendo har blitt en av forkjemperne for å eksperimentere og leke med systemer, som de gjør både her og i Tears of the Kingdom.
Det var riktignok en god del scener i spillet som ble for tungkjørt for konsollen, så for dem som er mer sensitive for ujevn ytelse er det nok lurt å lese litt teknisk analyse før man eventuelt kjøper spillet. Bortsett fra dette, og noen litt frustrerende fiender mot slutten, har jeg egentlig bare gode ting å si om Bananza. Det jeg sitter igjen med er en skikkelig godfølelse, for det er faktisk utrolig gøy å få et splitter nytt plattformeventyr fra Nintendo.
Det er akkurat den typen sjarmerende og fargerikt kosespill jeg så etter. Som om ikke det var nok, leverer spillet i tillegg haugevis av friske idéer og fantastisk god styring. Min anbefaling er å gjøre dette spillet til en prioritet hvis du allerede sitter med en Switch 2 i hus.
Donkey Kong Bananza er tilgjengelig nå til Nintendo Switch 2.
